Å løpe fra pandemien!  

Løping og pandemi viste seg å være en veldig dårlig kombinasjon for meg. Natt til torsdag 1. juli bestemte jeg meg for å sette strek. Nå er min pandemi over. Og dette er min historie.  

Tekst: Jon Ilseng / Overterskel.  

Bildetekst: Min nærmest venn under pandemien, bikkja Ludo.

De som har lest denne bloggen før vet at det stort sett er trening, intervaller og konkurranser som er fokus. Nå skal vi åpne noen andre vinduer, og slippe et annet lys inn. Her skal det bli så lyst at selv borti i den mørkeste pandemikroken kommer solen til å skinne. Men først en kunngjøring: 

Jeg har begynt som løpetrener. La oss kalle det en indirekte effekt av pandemien. Uansett, en av mine endeløse rekker av såkalte kloke tanker, er at man lærer mye av et dårlig løp. Pandemien var et slikt dårlig løp. Og tar man ikke tar lærdom av en dårlig opplevelse så kaster man bort en gylden mulighet.  

Bildetekst: Hvilken vei tar du? Begge fører sikkert frem.

La oss begynne med slutten. Det er natt til fredag, og jeg befinner med på Roskilde-festivalen i Danmark. Her, langt fra tartandekke og løpebaner, har den amerikanske sangerinnen Phoebe Bridgers akkurat avsluttet sin midnattskonsert. Det dirrer i bakken etter en episk sistelåt med den passende tittelen «I know the end». Minutter senere setter jeg en strek i grusen, trår varsomt over på den andre siden, og erklærer pandemien for slutt. Patetisk, ja, kanskje, men nødvendig likevel. Der og da visste jeg at nå var det over. Dette var en ny start.  

Bildetekst: Jeg liker meg på festival. Her fra årets etterlengtede utgave av Roskilde Festivalen.

Jeg er en prosjekt-fyr. Siden jeg tenker og grubler nærmest hele tiden, så må jeg har noe å gruble på. Musikk og løping er favorittemaene, med festival og konkurranser som hovedfokus. Det gir ro å ha noe å pusle med. Da pandemien traff oss 12. mars 2020 raste begge disse togene fra meg, og jeg jeg sto ensom igjen på perrongen. Eller, altså, første trodde jeg jo at jeg skulle takle dette. Finne nye prosjekter. Løpe segmenter. Kose meg. Være fri. Det funka ikke. Ironien var komplett da selveste Aftenposten ringte og ville ha tips om hvordan man skulle trene under pandemien. Jeg hadde plutselig blitt en teoretiker, som satt der med pappvinen i fanget og følte at verden bare var vrien. Samtidig var det et komplett kaos på jobben, hjemmeskole med to barn, permitteringer, stengte treningssentre, ingen løp, ingen festivaler og ekstremt mye idiotiske meninger i sosiale medier. Det var til å bli trist av. Og det ble jeg.  

Bildetekst: Løping i Østmarka er aldri feil. Her ved så kalte El Paso.

Frem mot sommeren 2020 skjerpet jeg meg. Strava viser at jeg skjerpet meg mye mer enn jeg husker. I mai løp jeg 5k på solide 16.45. Likevel var det noe som ikke stemte. Jeg sleit. Det var sol og sommer, men jeg gledet meg ikke til noen verdens ting.  

Bildetekst: Perseløpet i juni 2020. God løping og enda bedre selskap.

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg løp maratonøkter og trivdes greit med det. Målet var å løpe under 2.40. Det viste seg å være lite lurt, for i september ble jeg skadet, og da stoppet jeg helt opp.  

Nesten et halvt år skulle gå før meget kyndig ekspertise slo fast at kneet hadde permanente skader og at løpekarrieren i praksis var på hell. Om jeg ikke allerede var baktung, så ble jeg det nå. I lengre perioder løp jeg ingenting på våren 2021.   

Bildetekst: Følte du det også sånn noen ganger?

Utpå sommeren 2021 våknet jeg så smått til liv igjen. Jeg hadde bestemt meg for å ta grep og si opp jobben. Samtidig skulle jeg realisere en drøm om å bli trener. Det utløste mye positiv energi. Samtidig lanserte jeg prosjektet der jeg skulle ro meg under 36 minutter på Hytteplanmila. Når jeg setter meg et klart prosjekt, så lykkes jeg ofte. Så også her. Det var deilig å sluke km på km med 3.36-tempo i motvinden på Hole. Helt nydelig faktisk.  

Rusa på livet satte jeg meg et nytt mål: sub 35 i Holmestrand. Nå skulle jeg trå til og finne Jon 2.0. Men livet er en lunefull jævel. For 2022 var ikke gammelt før jeg dro på meg en skikkelig lei strekkskade. Og så snart skaden var leget, så fikk jeg korona. Det var bare å vente på høsten. Men nå var jeg skikkelig lei av å være lei. Noe måtte skje.  

Bildetekst: Her jobbet jeg. Vakkert, men det er noen ganger lurt å finne nye veier. Det fant jeg.

Dette er ikke en historie om motgang. Det er en historie om å komme seg videre. Om å løfte blikket, ta grep, gjøre noe, ha en positiv holdning til forandringer, involvere andre og ikke minst være ærlig med seg selv. Gjør du det så, kan du sette en strek eller hoppe over gjerdet når du er klar. For det må du til tider. Hindringer må forseres. De blir ikke borte.  

Bildetekst: Holmestrand ble første løpet etter pandemi, korona og diverse skader. Likevel veldig gøy!

Takk for at du leser dette. Ta gjerne kontakt dersom du har noe på hjertet. Enten om løping. Eller om livet generelt. Det henger nemlig sammen, skal du vite.  

Så sees vi med et smil på neste løp! Jeg gleder meg!  

Bildetekst: Livet byr på stadig nye utfordringer. Her er tre av løperne jeg trener. Gleder meg til fortsettelsen. Vi sees!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s