Løpsrapport – Blefjells Beste 2020

Denne bloggen byr sjelden på løpsrapporter. Men Blefjells Beste fortjener noen ord. Bli med på en reise gjennom myrer og fjell rundt Blefjell – og på hyttetur. 

Tekst: Jon Ilseng.
Foto: Diverse.

Mads, meg, Torbjørn og min nyeste løpevenn, Lars-Kristian Eriksen. Både Mads og Lars Kristian imponerte.


Fjelløpet Blefjells Beste er i utgangspunktet et ultraløp på 57k. Det går likevel an å løpe 21k, 10k og 6k. Underlaget er sti, myr, fjell og noen få km med grus. På 21k bruker man mellom 45 minutter og 2 timer mer enn på en vanlig halvmaraton. Hardt nok, med andre ord.

Arrangørene Mona og Einar Kjeldsberg er ultraløpere, og det bærer stemningen rundt arrangementet preg av. Start og mål er rett og slett fra hytteveggen til arrangøren. I skikkelig Ultra-ånd, altså.  

Forholdene i 2019 vs 2020. Tåke. Har dessverre ingen god bilder av gjørma. Foto t.h: Torbjørn Grønningen.

Mens 2020 stort sett bød på avlysninger, så greide Blefjells Beste å få sitt løp godkjent. Da informasjon om dette dukket opp et sted i sosiale medier, så meldte jeg meg på 21k. Jeg har tross alt hytte i nærheten og i år passet det fint med ferie. Det kolliderte ikke med utenlandstur, for å si det sånn. Dessuten har jeg planer om maraton til høsten, og dette kunne bli en fin langtur.

Løpe-kompis Heid Pharo løp i 2019 og ga meg et råd: start rolig. Det klarte jeg ikke. Foto: Sylvain Cavatz

For deg som leser dette i en gang i fremtiden, så skal du vite at sommeren 2020 stort sett bød på møkkavær. Og våtest blir det da de stedene det allerede er vått. Som for eksempel i myra. Og det er nettopp her løypa til Blefjells Beste sirkler seg av gårde – gjennom myra!

For meg som er en utpreget asfalt og mølleløper blir en løype som dette å betegne som en regelrett hinderløype. Særlig i starten, der det var meget fuktig, blir hvert eneste steg en utfordring som jeg taklet et sted på skalaen mellom dårlig og middelmådig. Og bedre ble det ikke av at jeg prøvde å henge på en av Norges beste kvinnelige motbakkeløpere Anita Iversen Lilleskare. Au da.

Det er rimelig godt merket på Blefjell. Det trekker kraftig opp i min bok for jeg hater å ikke vite hvor jeg skal. Bilde er fra 2019.

Regel nummer en i et slikt løp må være: ikke heng på noen, men løp i ditt eget tempo. Her hadde jeg blitt kraftig advart på forhånd, men jeg hadde likevel tro på at jeg kunne holde følge med klubbkompis Mads Blomfeldt, samt den nevnte motbakkeløperen. Begge disse har jeg løpt fra før, i litt mindre kronglete løyper, men her i myra viste det seg at jeg var helt sjanseløs.

Nytt av året – som følger av korona – var det puljestart i årets utgave av løpet. På forhånd anslo jeg det som flaks at jeg hadde havnet i pulje med Mads og Anita. Jeg trodde jeg var på deres nivå. At jeg ble så kraftig fraløpt var derfor et aldri så lite sjokk. Bedre ble det ikke av at de to løp feil, og kom så forbi meg igjen etter 3-4 km, i en rasende fart. Å bli fraløpt to ganger på så kort tid gir ikke akkurat troen på pallen er innenfor rekkevidde. For det var det som var håpet – et sted rundt topp fem, gjerne topp tre.  

Starten har gått og jeg hiver meg på. Det var ikke så lurt.

Etter snaut 5 km innså jeg at jeg hadde løpt for fort i starten og måtte gjøre om på strategien. Jeg var rett og slett veldig sliten og skjønte at jeg hadde brukt alt for mye krefter gjennom myra og frem til fjellet. Sånt kan fort knekke en stakkars løper. I fjor hadde jeg flere løp der jeg virkelig slet underveis, både fysisk og ikke minst psykisk. Det fysiske får man ikke gjort noe med, men det psykiske kan man langt på vei styre. Jeg la derfor pallplanene på hylla og bestemte meg for å gjennomføre med stil – med andre ord roligere tempo og mer gåing i bakkene. Etter hvert kom jeg litt mer til hektene og km-tidene var ikke heeelt krise. Likevel var det tungt og jeg lurte til stadighet på hvordan beina både kunne kjennes ut som stive tømmerstokker og gele på en og samme tid.

750 høydemeter er ikke så mye, teoretisk sett. På en løpetur med tunge bein er det derimot mer enn nok for terskel-Jon. Det er ikke så høyt dette fjellet, men følelsen av at bakkene aldri tok slutt sitter fremdeles i. Det var faktisk nesten så jeg fikk litt panikk underveis. Jeg fikk liksom aldri løpt skikkelig, og jeg kom meg aldri til toppen. Det var som å være våken i en vond drøm der du bare går og går og aldri kommer noen vei annet enn dypere inn i tåka. Ja da, digg med sommerferie, ikke sant?

En som kommer tilbake til Blefjells Beste i år er Espen Spro Johansen som vant 21 km i fjor. (Foto: Sylvain Cavatz)
Vinneren de to siste årene – Espen Spro Johansen. Her fra 2019. Foto: Sylvain Cavatz

Men til toppen kom meg selvsagt. Og da var det bare å sette utfor med de beina jeg hadde. Fort gikk det ikke og strengt tatt gikk det ikke så veldig mye nedover heller. Litt mer opp og ned og bortover fjellet i tett tåke.  

Stive bein fører på et eller annet tidspunkt til kramper. I alle fall er det slik for meg. Dessverre kjenner jeg godt til kramper fra tidligere løp. Og sitter krampa i, så er gjerne løpet kjørt. Et hovedmål siste halvdel av løpet var derfor å unngå kramper slik at jeg kunne løpe normalt hele veien – også de 3 siste km som gikk på grus. På rask grus taper du fort et par minutter per km dersom du må gå. Og det var jeg ikke hypp på. Da er det bedre å tape 30 sekunder per km i 10 km før du kommer dit.

Perioden rundt 13-14-15-16 km var tøft mentalt sett. Det gikk tregt, og en av løperne jeg var i ferd med å ta igjen ble etter hvert helt borte. Samtidig kom Lars Kristian Eriksen byksende nedover stien og løp forbi meg. Jeg hadde heldigvis vett nok til ikke å henge på da hadde garantert krampene satt inn. Tabber på et slikt tidspunkt kan være skjebnesvangre.

Da jeg omsider kom til grusen følte jeg meg som en skipbrudden som ser land før første gang på lenge. Rutinert nok gikk jeg opp de første 30 meterne med grus før jeg la på sprang over høyden. 3.45 på neste km var oppløftende, men jeg kjente krampene var farlig nære. Neste lille motbakke gikk jeg derfor før jeg etter hvert kjempet meg opp siste bratte motbakke til mål. Sliten. Og med en breibeint fremoverlent stil som prøvde å holde krampene unna. Det holdt med et nødskrik.

2.16 på klokka viste seg å holde til en 9.ende plass blant gutta. Selv om dette var langt unna målsettingen var det liten vits i å henge med hodet. De siste 15k hadde jeg gjennomført perfekt etter de rådende forhold. Så får jeg bare ta læring av det jeg gjorde de først 5k. For det var nok ikke så lurt.

No description available.
Siste bakken inn mot mål. Det gjør vond i beina. Foto: Laagendalsposten+

Å løpe løp utenfor komfortsonen er gøy – en gang iblant. Det gir jo helt klart noe. En god treningsøkt både fysisk og mentalt. Den desperasjonen ved å føle seg som dansken i skibakken kan være godt å føle på. Særlig når man håndterer krisa konstruktivt og ikke gir opp. Jeg har gått mye i fjellet tidligere i livet, også på vinteren når det er røffe forhold. Der gjelder det samme – man må finne løsninger og kan ikke gi opp.

Også kompis Torbjørn Grønningen sleit selv om det ble en grei tid. Rolf Arild Myran kom i mål på solide 2.34.

Jeg liker meg godt i målområdet etter et løp. Det gjelder egentlig alle løp, og selvsagt også her, på hytta til familien Kjeldsberg. Det er en kameratslig stemning i et slikt målområde man opplever få andre steder. Kanskje er Roskilde festivalen, som jeg har vært på et 10-talls ganger, det eneste stedet jeg har opplevd det samme. Alle er venner og alle er in-this-together. Jeg elsker det. Likevel ble jeg surrende litt rundt og lurte på om jeg skulle sett meg i bilen eller drikke litt mer cola. Midt oppi dette stakk kaffeansvarlig, trailløper og podcast-konge Hans Kristian Smedsrud hodet ut av hytta og lurt på om jeg ville komme inn i varmen og slå av en 10 minutters prat. Slike tilbud sier jeg ikke nei til og de 10 minuttene ble raskt til en halvtime eller tre kvarter. Podcasten er fortiden bak betalingsmur, men jeg skal se om jeg kan få vil. Synes det ble en ganske hyggelig prat – om det det meste, egentlig.

Hans Kristian Smedsrud er en herlig fyr, som lever før løping. Men på sin måte. Jeg er såkalt Patreon på podcasten. Dette betyr at jeg betaler en viss sum hver måned for å høre alt han legger ut. Det er hyggelig å bidra når folk offer litt.

Etter hvert satt jeg meg i bilen i retning hytta, og tenkte på hvor heldig jeg er. Jeg fikk bank – men var likevel en vinner. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Og det er hva jeg gjør. Nå venter flatmarkstrening.

Ps. Litt dårlig med bilder denne gangen. Beklager det, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge, så jeg lot stort sett kamera ligger. Dersom noen har ok bilder, så send de gjerne til meg så kan jeg legge de inn i bloggen.

Godt å komme hjem til hytta etter en tur på fjellet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s