Av: Jon Ilseng
For tredje gang løp jeg Lørenskog halvmaraton. Og for tredje gang ble det pers. Her følger noen sene, men svært velvalgte ord om avslutningen på tidenes løpesesong.
Lars-Erik Nordby, Jon Ilseng og Morten T. Vaagsbø, på vei opp Lørenskogs eneste motbakke. Foto: Bjørn Hytjanstorp
De som har fulgt bloggen min i 2017 vet at det var 10km som var målet mitt i år. Det det jeg har lagt opp all treningen i forhold til. Jeg har derimot alltid hevdet at det ikke er så stor forskjell på trening til 10km og halvmaraton. På Lørenskog skulle det utsagnet virkelig få prøvd seg.
Mengden i høst har vær alt for lite i forhold til hva man bør ligge på dersom man god halvmaratonløper skal bli. Mellom 5 og 7 mil i uka er ingenting på nivået jeg ønsker å være. At det gikk så bra på 10km skyldes at jeg har hatt mye mengde før jeg startet oppkjøringen til Hytteplan. Formen var så god at jeg hadde tro at jeg kunne perse, dvs løpe under 1.16.10. Innerst inne hadde jeg også en drøm om kunne løpe under 1.15.29 som var beste tid i klassen min M45 i år.
Det mentale er viktig. Brødskiva så litt negativ ut på løpsdagen, så jeg snudde den. SMIL 🙂
Lørenskog er et løp jeg liker veldig godt. At det er fire like runder passer meg fint. Jeg liker å ha kontroll og løpe jevnt, da er egentlig ingenting bedre enn den forutsigbarheten man får med fire like runder. At starten var flyttet ikke bare en, men to ganger ville normalt sett stressa meg litt i forhold til lengde på løypa etc. Lørenskog er derimot så erfarne, og har en kontrollmåler i staben sin, at jeg stoler på at det har kontroll.
Jeg kjenner Neil Dryland godt gjennom sosiale medier, men her møttes vi for første gang in real life. Ultraløperen var like bli som sola med 1.27.02.
Det er flere grunner til at Lørenskog har en god plass i hjertet mitt. Det var nemlig her jeg løp halvmaraton for første gang. I 2012 var jeg meget godt fornøyd med en tid så vidt under 1.25. To år senere var jeg tilsvarende fornøyd med 1.20.40. Og i år var altså målet noe ganske annet. Jeg blir eldre, men det kan man ikke akkurat se på tidene mine.
De som kjenner meg som løper vet at jeg tar ansvar, og at jeg løper jevnt. Det er derfor ikke uvanlig at det henger en gjeng etter meg ut fra start. Så også her. En av de som hang på slep var Morten T. Vaagsbø, tredje beste tid på 10km i år i klasse M45 med 33.38. Jeg kjenner ikke Morten så godt, men siden vi har barn på samme skole har vi snakket litt om å løpe et løp sammen. Jeg inviterte derfor Morten til Lørenskog og han kunne ikke annet enn å takke ja. To uker før hadde jeg slått han på 5km rundt Nøklevann, så jeg hadde selvtilliten på min side, og skumle planer. Et annet ganske nytt bekjentskap Bjørnar Slettvåg var også invitert med på sub 1.16 forsøk.
Marie Hasle Sørensen har fått på seg løpeskoene igjen og leverte til mer enn godkjent: 1:53:20.
Ut fra start sa det BANG. Jeg hadde som vanlig pugget skjema mitt, som sa 1.16, men denne gangen hadde jeg ikke noe press på meg, slik jeg hadde på Hytteplan. Nå hadde jeg alt å vinne. Allerede etter noen km ble det klart at det var et rekordløp på gang. Jevne runder rundt 3,33 gjorde at vi passerte 15 sekunder foran skjema etter 5 km og over et halvt minutt foran etter 10km, og enda lengre foran etter 15 km. Årsbeste i klassen var så absolutt innenfor rekkevidde.
Tre medaljer under et løp er ikke galt. F.v. Deltagermedalje, sølv KM Senior Oslo, gull KM M45.
På sisterunde fikk jeg svi for at jeg ikke hadde nok mengde i beina. Det var ikke fritt for at jeg angret meg litt på at jeg hadde invitert med Morten. Jeg visste 1.15.29 ville gå fint, men det ville jo hjelpe fint lite hvis han slo meg på oppløpet. Da glapp bestetiden på årsstatistikken til Kondis. Og det var den jeg ville ha!
Det to siste km var jeg så sliten i beina at jeg var nær ved å gi opp. Tredjemann i følge, som jeg inntil da hadde trodd var Bjørnar, ga meg faktisk et lite kameratslig dytt i ryggen. Her var det tydeligvis helt uaktuelt å gi seg.
Av av mange blide løpere på Lørenskog. Vegard Brox med 1:23:58 og tredjeplass i M40.
Inn mot oppløpet fikk jeg ny energi og klarte å spurte. Nesten uansett hvor sliten man er så klarer man det – å gi litt ekstra inn mot mål. Til min store glede, det må jeg innrømme, hang ikke Morten på. Det gjorde derimot Lars-Erik Nordby, men han nektet rett og slett å løpe forbi meg – Denne her skal du få, sa han og la igjen hånda på ryggen min. For en gentleman! Må ærlig innrømme at jeg ikke hadde gjort det samme. Greit at jeg har dratt 95 % av turen, men konkurranse er konkurranse og har du mest å gi på slutten så er du best. Jeg hadde ikke ventet, men for all del – jeg tar av meg hatten for sånt sportsmanship. Det er så jeg nesten ikke har ord!
Årsstatistikken for klassen M45. For meg er det denne lista som teller.
Når man ikke kommer under et rundt tall med noen få sekunder, spør alltid folk om man er skuffa. Jeg skjønner godt spørsmålet når tiden er 1.15.01. Likevel er svaret et klart og tydelig NEI. Og et minst like stort JAAA – i pur glede. 1.15 er helt sjuk tid i mitt hode. Ikke til å fatte, rett og slett. For tre år siden følte jeg meg helt crazy som gikk for det hårete målet sub 1.20. Nå er jeg altså FEM minutter raskere. Det hjelper å trene systematisk og målrettet, for å si det sånn.
På Lørenskog var alle glade. Blant disse var det t.o.m en som leste bloggen min. Klok dame!
I skrivende stund har jeg et litt ømt kne. Mulig det er derfor det har tatt så lang tid å skrive denne teksten. Mulig det er frykten for at sesongen er over. Jeg er usikker, glad, spent og har ærefrykt for hva som venter i 2018. Uansett: Takk Lørenskog for en mer enn verdig avslutning. Bedre enn dette blir det ikke.
Glade, svette mennesker er det beste jeg vet.
Bloggmessig kommer det nok en hyllest av 2017 og en gjennomgang av sesongen. Det har både jeg og 2017 fortjent. Så det så.
Takk for at du leser. Og takk for at du løper. Og at vi snart prates.
Overterskel 