Med hånda på nøttene – 38 km halvveis rundt Hornindal

Denne teksten kunne handlet om et meget godt gjennomført arrangement. Og den burde handlet om fantastisk inspirerende idrettsutøvere som løp 75 km i krevende terreng. Isteden handler det om en mann som nøyde seg med 38 km og stoppet for å spise nøtter underveis. Og som drømte om lette joggesko og flat asfalt. 

Mannen i tåka

Et av de få flate partiene under løpet. Da blir man glad.

Av Jon Ilseng.
Foto fra løpet: Hornindal Rundt.

Jeg står på to glatte steiner og speider utover. Tåka ligger tett 30-40 meter under meg, og stien snirkler seg avgårde før den blir borte i tåka like der nede. En foss bulder og jeg tenker at der kan jeg fylle vann. Jeg fisker en pose nøtter opp av sekken. Det er dette vi kalte «komablanding» i miltæret: Sjokolade, rosiner og peanøtter. Jeg er ikke i koma, men jeg står nå her da, og fyller munnen med denne blandingen, mens jeg stirrer tom utover i det store hvite intet. I neste sekund forstår jeg hvor dumt det er, og spise nøtter.  Den tørre munnen min klarer ikke å tygge over de minst like tørre nøttene og jeg blir stående der opp i fjellsiden og drøvtygge uten riktig å komme noen vei. Ja litt som løpingen. Oppe i skråningen hører jeg noen lyder. To løpere kommer byksende nedover. – Er alt bra, spør damen blant dem. Jeg mener å si ja, men de kvalte lydene fra munnen min kunne like gjerne betydd det motsatte. De skjønnar jeg er i live og glir forbi. Massen i munnen begynner å gi etter. Jeg svelger og igjen kommer en løper byksende forbi. Også en til. Før jeg kommer meg av gårde har 5-6 løpere passert. Minst. Det slår meg hvor rart de ser på meg. Er det noe galt i å ta en pause også akkurat her? For dere tar pauser dere også, ikke sant?

Nøtter

Jeg er glad i nøtter, men det er en meget dårlig løsning på et fjelløp. For å få de i seg må du stoppe opp, og det her du virkelig ikke tid til dersom du skal raskt i mål.

Jeg fisker frem litt hvitt pulver fra sekken. Tre små poser er surret inn i hverandre på en måte som virket smart kvelden før. Nå er jeg i det minste klar for å fylle sportsdrikk, når jeg engang finner fossen der nede. Jeg tenker jeg er smart, men det slår meg at jeg kanskje bør begynne å løpe igjen. Pausen avsluttes ved å skli videre nedover den glatte skråningen mens det verker i lårene. Jeg tenker plutselig på de nye fine skoene mine som ligger hjemme. Adidas Boston Boost som er så nye at det ikke engang er pakket ut av esken. Jeg drømmer videre om en flat, tørr gate med asfalt der jeg er alene med sekundvisere og noen drag med intervaller. Ahh – så bekymringsløst det hele virker.

Dama i tåka.

Et fredfullt øyeblikk et sted på en eller annen fjellknaus rundt Hornindal. Jeg lar tankene flyte og  drømmer om intervaller på flat asfalt.

Vi er nede på en flate nå. Det er ikke mange av de så jeg burde kunne vite hvor det var. Men who cares! I tåka ser alt likt ut. Jeg ser en bekk og føler jeg må fylle vann igjen, men blir distrahert av at stien er merket begge veier i et kryss.  Jeg roper til han foran og han vinker meg videre. To damer sitter midt i stien med en stor hund. De peker også nedover og sier noe uforståelig på en lokal dialekt. Det bærer nedover og mot oss kommer noen av de som løp forbi meg mens jeg tok nøttepausen. Jeg kommer plutselig på at dette var varslet – noen steder går løypa frem og tilbake samme sted.  Det går opp for meg hvor kostbar pausen min har vært. For mens man føler seg helt ensom på fjellet ser man nå hvor tett det egentlig er. Det 5-10 minuttene jeg har kaster bort på ulike pauser blir nesten umulig å ta igjen. Det ser jeg nå. Så dum jeg er.

Edward

En av mange jeg lot meg imponerer over denne dagen. Edvard Rauø Vasdal er baneløper og hadde forvillet seg opp i høyden. Er du god nok kan du tydeligvis gjøre hva du vil. 4.plass på 75km. Vi løp litt sammen i starten, men jeg måtte dessverre roe tempo opp mot andre fjelltopp.

Opp i krysset hos damene med hunden merker jeg plutselig at sålen min er ferd med å falle ut av skoen. Det virker som om det kommer løpere fra alle kanter der jeg sitter å presser sålen ned i skoen. Alle spør om retningen og plutselig går det opp for damene at de sitter i veien, så de reiser seg og går. Hunden bjeffer og jeg får igjen øye på bekken. Jeg krabber ned og tar frem posen med det hvite pulvere. Det slår meg at åpningen på vannflasken er veldig liten, og mye mindre enn jeg tenkte dagen før. Jeg ser så på den den lille plastballen i hånden min og innser at det hvite pulvere har en lang vei for å komme ned i flasken. Jeg river et hull i plasten og selv om det er vindstille fylles luften med hvitt pulver. Jeg prøver å helle det ned gjennom åpningen, men halvparten bommer og det som treffer den lille åpningen faller knapt nok ned i flasken. Etter noen få minutters kamp er posen tom og en liten klump har funnet veien dit den skal. Fornøyd putter jeg flasken ned i det sildrende vannet, men når jeg drar den opp er den knapt nok halvfull. Det slår meg plutselig at hvis jeg senker flasken ned i vannet igjen så er det jo like stor sjans for at pulvere med sportsdrikk flyter opp som at vannet renner ned. Jeg drar flasken raskt gjennom vannet. Først en gang så en gang til. Litt mer vann. Så en gang til. Enda mer. Og så en siste gang. Yes! Men nå da? Var det ikke løpe jeg hadde kommet hit for å gjøre?

19885710_10154520487702443_1743473003_o

Ny sekk for anledningen med to 0,5 liters flasker i front. Det viste seg å være meget vanskelig å helle pulver inn i den lille åpningen. Dette burde jeg teste på forhånd.

Til tross for at løypa er utrolig godt merket, tar jeg meg i å løpe flere meter til side for der stien egentlig går. Og samme kan det være. Steinene er sikker ikke noe glatter her, og myrene er minst like våte der. Alt som betyr noe er retningen jeg løper. Og at jeg nærmer meg mål.

19885729_10154520516537443_1331230916_o

Adidas Boston Boost. Men blytung bein drømte jeg om disse nye, lette skoene. Så nye at de ikke er tatt ut av eksen engang.

Et sted der nede ser jeg en grusvei. Jeg kjenner jeg blir glad. Riktig varm og hjertet. Samtidig ser jeg på klokka og det er kun 3 km igjen. Er det virkelig grus hele veien til mål? Ja, så sannelig! Jeg gir gass og passerer to bergensere. De løp forbi meg ned bakken på sien, men nå er jeg derimot på et slags favorittunderlag og dundrer nedover. Når jeg er ca 10 meter unna kan jeg ikke lenger late som jeg ikke kjenner det – en stor grusstein har lagt seg i skoen rett foran stortåa. Hver gang jeg lander blir tåa most mot denne forræderiske lille steinen som ligger i skoen. Jeg må stoppe! Med sparking og risting flytter jeg den lille verkebyllen til et annet sted av skoen. Igjen kan jeg løpe. Fort! Og i det samme grusen blir til asfalt tar jeg dem igjen. Jeg sier takk for følge og stormer avgårde nedover den harde, fine og faste asfalten.

Truls

Et annet nytt bekjentskap var Truls Grøstad som jeg også løp litt sammen med i starten. 6.plass på 75 km. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne holde følge med de beste på 75 km, siden jeg bare skulle løpe 38km Det klarte jeg ikke i mer en to timer.

Jeg er på annen topp. Vi er et sted midt i løpet. Nå slapper jeg av, her jeg står på en stien høyt opp på et fjell og tisser ut i luften. Det er ro rundt meg og jeg ser ingenting i tåka. Jeg hører heller ingenting annet enn en svak summing av strålen som treffer steinrøysa litt lengre ned i dalen. Hvor ofte har jeg denne roen i løpe av dagen? På grusen. Og på asfalten. Og ved mål. Og kanskje i en liten passasje i et sted som minnet om Østmarka.

Hvis dette var en film hadde rulleteksten dukke opp akkurat her, mens jeg står og tisser inn i tåka. Det er her jeg finner den roen man må finne om man skal kunne løpe ekstreme fjelløp som Hornindal Rundt. Man må klare å synke inn i løpet. Gjøre valgene enkle og gode, ikke grave i sekken hver halvtime. Ikke føle at du må fylle vann hver gang du løper forbi en bekk. Ikke grue deg til du skal åpne posen med sportsdrikkpulver. Ikke ha konstant dårlig samvittighet for at du ikke har spist nok. Og i alle fall ikke ta fem minutter pause for å spise nøtter midt i løpet!

En lang dag går mot slutten og jeg sitter i idrettshalllen i Grodås sentrum. Det nærmer seg innspurten på det virkelige løpet. Det som er 75 km langt. Tre kids sitter foran oss. Det viser seg at han ene har løpt halv distansen, akkurat som jeg. 2. plass. Wow. – Men hvor mye spiste du, vil jeg vite. – Jeg hadde vel med meg tre New Energi, svarte guttungen. Også fyllte jeg vann en gang og fikk en cola av en kompis. Men hva med nøtter da, gutt? Når tok du en lang pause for å spise nøtter da? Hallo, har du ikke hørt om komablanding, eller?

Det siste sier jeg ikke. Og det er ikke engang sikkert at jeg tenker det. Det er ikke viktig. Det som er viktig er at jeg skjønner hvor sinnsykt mye jeg har å jobbe med dersom jeg god Hornindal Rundt løper skal bli. Så får vi se. Nå drømmer jeg bare om å slappe av og finne roen i et 10km felt som dundrer bekymringsløst avgårde på flat asfalt og med strengt tidsskjema under armen.

Vi har alle våre lyster.

Gjengen.

Et løp som Hornindal Rundt er mye mer enn selve løpet. Her er reisefølge mitt foran huset der vi bodde. Greit når man har en kollega som har et praktfullt hus i Oppstryn. Askild Larsen i midten kom seg akkurat under 12 timer på 75km. Hanne kom på 5.plass sammenlagt av jentene på 38km. Oda stilte opp som fotograf for arrangøren. FOR en gjeng.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s