Nordmarka Halvmaraton 2017 – en strålende dag der jeg fikk smake min egen medisin.

 – Du løper som en maskin! Ja, jeg vet det, svarer jeg selvsikkert. 20 minutter senere har jeg blitt grusa av en annen minst like velfungerende maskin som hadde ligget rolig i ryggen min hele løpet. Snakk om å få smake sin egen medisin!

Av Jon Ilseng.

Sola henger høyt over nordre del av Nordmarka. Damtjern ligger der stille og forlokkende og i det fjerne hører vi barn som plasker i vannet. Men vi er ikke her for å bade. Vi skal løpe fort på grus og svette som griser. Det skal bli så herlig.

Etter et par km har jeg tatt en slags kommando, mens teten ligger et stykke foran.  Hvis noen lurer på hvorfor Ronny Losoa ikke ligger lengre frem, så skyldes det at han tok dette som en terskeløkt der han kjørte på mot slutten. Andre her åpnet nok litt i raskeste laget. Foto: Nordmarka Halvmaraton.

Det er åttende gang Hytteplan inviterer til dette intime og velsmurte arrangementet bedre kjent om Nordmarka halvmaraton. Jeg har kun vært med en gang, så jeg skal ikke si mer om utviklingen enn at forrige gang jeg var her, i 2012, var det kun ETT toalett. Nå var det minst fem. Så da var den saken løst. Og hvis du synes det er rart at logistikken rundt toaletter får oppmerksomhet såpass tidlig i denne saken så har du sikkert ikke deltatt på alt for mange løp.

MEN la oss gå over til et mer sexy tema: nemlig løypa. 21 km på grus i kupert terreng i idylliske omgivelser. Whats not to like, sier nå jeg. Min målsetning for dagen var å løpe rundt 1.20 og med det hadde jeg et håp om å vinne klassen M45. Taktikken min er jo alltid lik og går i korte trekk ut på å løpe så jevnt som mulig. Kanskje burde jeg holde denne taktikken for meg selv for når jeg snudde meg i tredje svingen hadde jeg 10-12 mann hengende på meg. Halllo! Det nytter ikke å starte kjapt hvis dere vil løpe jevnt. Det er jo selve poenget. Derfor gikk det som det ofte gjør: Sakte, men sikkert falt den ene etter den andre av. Og selv om det fremdeles var 5-6 stykker med ved vending, så var det ganske snart bare to av oss igjen, unge Olav Johannes Hovland og jeg.

Olav Johannes Hovland 1:21:23, Jon Ilseng 1:21:32 og Espen Waage Skjeflo 1:21:12

Det er etter 15-16 km at ordvekslingen i ingressen finner sted. På dette tidspunkt har jeg selvsagt kartlagt hvem jeg har å gjøre med, og som vanlig føler jeg at jeg har kontroll. Hans pers på 1.19.45 er pent, men dette er en distanse jeg burde kontrollere. Det er tungt i motbakkene nå, og selv om jeg ganske riktig løper jevnt som en maskin så er det varmt og tungt, og går litt tregere enn jeg håpet. Og etterhvert som vi nærmer oss mål blir det klart at jeg ikke har krefter nok til å hamle opp med ungdommen. Jeg blir slått, og det av en som her vært enda mer taktisk klok enn meg. Det er bare å gratulere.

Poenget med hele denne historien er ikke at noen dro fra meg de siste 500 meterne og slo meg. Poenget er at Olav Johannes Hovland lå bak meg i 20.5 km – og så slo meg. Dett er taktikk på sit beste og det liker jeg. Som en klegg hang han på meg og når jeg brukte litt lengre tid enn han på drikkestasjonene så ventet han pokker meg slik at jeg kunne komme foran og drar. Det er ikke ulovlig å være litt taktisk i et løp, i min bok er slikt helt strålende, rett og slett! Beskjeden som han var prøvde han seg i målområdet med en slags unnskyldning på at han dro fra meg på slutten, men den slags går jeg ikke med på. Det er for moro skyld dette her, men det er konkurranse. Det er faktisk det som gjør det gøy. At det står noe på spill. At det handler om å komme først i mål.

Jeg innser at slaget er tapt en km før mål. I dag manglet den siste litt spruten i beina. Foto: Nordmarka Halvmaraton.

Selv om beina knapt bar meg inn til mål og tiden ble beskjedne 1.21.32 (og jeg i tillegg fikk smake min egen medisin) var det bare å strekke armene i været ved målgang. 13.plass sammenlagt og klasseseier med 10 minutters margin lar seg uansett høre. Og så lenge det blir en løpsopplevelse å skrive hjem om så er jeg alltid fornøyd. Samløpet med andre sitter alltid spesielt godt i. Så visst også denne gangen.

Klassevinnere for herrene. En ære å stå sammen med denne gjengen. Anders Soovik 1:20:20, Japhet Kipchirchri 1:07:52, Senay Fissehatsion 1:08:33, Jon Ilseng 1:21:32, Lee Grantham 1:13:30 og Vidar Ellefsen 1:30:25

Minglingen etter løpet er et annet kapittel når historien om et løp skal skrives. Det minner mest om et nachspiel. Folk vaier slitne rundt i målområdet uten helt å vite om de skal ta bussen hjem, drikke litt mer, spise en pølse fra grillen eller vente på premieutdelingen. Mens jeg vekslet mellom å befinne meg i disse ulike kategoriene brukte jeg tiden på å ta bilder og prate med kjente og delvis ukjente.

Nordmarkas tre sprekeste damer: Åse Klinkenberg 1:31:26, Elin Hagavold 1:30:32 og Marthe Katrine Myhre 1:25:06. Sistenevnte med seier i årets løp.

Nina Wavik Ytterstad 1:32:33 og Dorte Foss 1:36:57 vant begge sin klasse. Det er de to med startnummer.

Alltid masse hyggelig folk å treffe. Arne Bent Bjørge 1:40:08 og Frode Monsen 1:37:37 to gode eksponenter for akkurat det.

Min «Kondis-kollega» Caroline Olson. Bladet Kondis følger oss begge frem mot Oslo Maraton der jeg løper 10 km og hun kliner til med full distanse. Mer om det i både bladet og på bloggen.

Nordmarka halvmaraton bytter navn til Krokskogen Maraton neste år. Blir spennende å følge utviklingen til dette flotte løpet.

Les mer på Kondis.no her. 

Resultater. 

Avsluttet dagen med et obligatorisk bad i Damtjern. Linslusen er turist fra Berlin.

Sushi og en god øl fortjener man etter et løp.

EN DISTANSE TIL BESVÆR – OG PLUTSELIG UVENTET GLEDE – BIRKEN 2017

Jeg har slitt så mye med maraton at jeg egentlig hadde gitt opp distansen. Likevel meldte jeg meg på Birken Fjellmaraton, nærmest i mangel av noe bedre å gjøre. Det viste seg å være et lykketreff.

Av Jon Ilseng
Alle foto: Sportograf.com

Maratondistansen på Birken har bare blitt arrangert en gang tidligere. Løypa går for å være en fin og variert tur med kombinasjon av sti, fjell og grus. Min påmelding skyldtes langt på vei at jeg, av grunner jeg ikke riktig klarer å huske, er påmeldt det fryktinngytende løpet Hornindal Rundt i starten av juli. Riktignok bare halve distansen, men en langkjøring med nummer på brystet føltes som en riktig ting å gjøre. Og det var det så visst.

Starten går fra Sjusjøen klokken 08.00, i tåke og lett regn. Alle ser ut til å tenke på sitt.

Målsetningen før løpet var beskjeden nok: Å gjennomføre et løp der jeg holder helt inn.  De som kjenner meg vet likevel at sånne målsetninger delvis er en bløff. Jeg hadde selvsagt sjekket både resultatlisten fra året før og årets deltagerliste. Sistnevnte sa meg ikke mye, men resultatene fra året før tydet på at pallen i klassen var mulig på en god dag. Og slike gode dager har jeg heldigvis ganske mange av – selv om ingen av dem så langt har kommet på maraton.

Når man sitter foran PC-en og melder seg på et fjell-løp er det gjerne med en drøm om å oppleve storslått natur. Man ser på et vakkert bilde arrangøren har lagt ut der sola skinner og løperne smiler mot kamera. Kanskje tenker man på fuglen som kvitrer og en utsikt så langt øyet kan se. Men etterhvert som dette løpet nærmet seg ble det mer og mer klart at vi kunne se langt etter både solskinn og utsikt. Værmeldingene gikk fra å være elendige til å være regelrett grusomme. Det skulle lave ned i bøtter og spann. Spørsmålet ble derfor hvor ille det kom til å bli.

Klokken 08.00 lørdag morgen står jeg sammen med drøyt 250 halvnervøse løpere på Sjusjøen. Været er etter forholdene meget bra. Det renger faktisk ikke og personlig tenker jeg ikke så mye på den gjørma vi skal igjennom. Den eneste tanken jeg har i hodet i starten av slike løp er å finne riktig tempo. Her skal jeg nemlig holde helt inn. Løypa kan jeg gjøre lite med, og jeg har uansett ikke klart å forestille meg hvor ille det kom til å bli.

Startskuddet går og røyken fra startpistolen blir borte i tåka. Fire løpere bykser av sted og etter noen minutter er de borte. Jeg finner en fin rygg og en plass i et felt på 6-7 mann. Her ligger vi og prater mens vi bytter på å dra. Jeg har ikke dårlig tid og skravler i vei. Delvis fordi jeg liker å prate og delvis fordi jeg liker å vite hvem jeg løper med. I tur og orden noterer jeg meg bak øret hver enkelt sin personlige bestetid og hvilke forhåpninger de har. Dette lover bra. Her er jeg helt klart raskeste mann i feltet. Den dårlige nyheten er at alle utenom en løper i klassen min; den utvidede aldersklassen 40-50. Her må jeg bruke hue like mye som beina. Og ikke minst holde helt inn. For en gang skyld på maraton.

Av feltet på 7-8 mann synes bare fire. Minst to ligger foran. Og langt foran der igjen, en gruppa på ytterlige fire mann. 

Nedoverbakker er min svakhet når det skal løpes i natur. Derfor blir jeg fort liggende bak etter nedoverbakkene. En av løperne merket nok tidlig min svakhet, for ned fra løypas høyest punkt rykket han fra. Sikkert en lur taktikk hvis du er i kjempeform og kan holde forspranget. Ikke like lurt hvis du blir løpt inn. Etter noen kilometer trodde jeg han hadde stukket, for det var uaktuelt å følge, men etter ytterligere noen kilometer så jeg plutselig en sort silhuett mot den hvite tåka. I denne perioden lå jeg først i feltet og jeg merket at vi tok innpå noen meter hver eneste gang han dukket opp foran oss. På drikkestasjonen ved 20 km var forspranget hans spist opp og det var siste gang jeg så noe til han. Folk må løpe som de vil, men her har vi en som solgte seg for billig. I en konkurranse som denne sier man bare takk. Og i dette tilfelle: takk og farvel.

Det hjelper på humøret og vinke til en og annen fotograf. Selv om det kanskje ikke ser sånn ut akkurat her.

Når jeg skriver denne teksten en ukes tid etter løpet, tenker jeg ikke så mye på gjørma og alt vannet vi måtte forsere. Litt pussig egentlig, for det tenkte jeg mye på rett etter løpet. Nå fremstår de utfordringene vi måtte igjennom bare som en naturlig del av opplevelsen. Men det er klart, når du står med gjørme til kneet midt i en maraton, så er det nettopp gjørme du tenker på. På samme måte som du legger merke til vannet som fosser mot deg når du løper opp en sti som like gjerne kunne ha vært en bekk. En kan si at jeg, som var på jakt etter en tøff gjennomkjøring, fikk mer enn jeg kunne drømme om.

I min delvis kronologiske gjennomgang av løpet har jeg nå kommet til matstasjonen på 31 km.  Her stakk en av løperne av. Knut Kongshaug hadde tydeligvis lyst på en plass på pallen. Jeg kastet glasset med sportsdrikk og hev meg etter. ‘Nå begynner det’, tenkte jeg. Etter en liten stund tok jeg han igjen og vi hadde en fin luke til resten av feltet. Selv om beina nå begynte å bli kjørt, var følelsen veldig god. Min kollega Knut virket sliten og jeg følte meg sikker på at dette er en konkurrent jeg skulle klare å slå. Knut derimot ville det annerledes og viste seg å være en seig djevel av en nordmøring. Sakte, men sikkert gled han fra meg. Og sånn lå han kilometer etter kilometer, femti, seksti, sytti meter foran meg. Beina begynte å kjennes skjøre og kramproblemene var like om hjørnet. ‘MÅ holde inn. Bare må.’ Knut lot jeg bare løpe. Alt handlet om å holde inn. Så, plutselig, i en sving nederst i bakken så jeg Knut stå og holde seg på knærne i noen sekunder, før han la på sprang igjen. Kramper der også kanskje?

35 km. Jeg ligger på 6. plass, og 3 plass i klassen. Holder stilen, men beina begynner å få nok.  Bak meg lurer en herre i rødt.

Et par kilometer igjen var beina i ferd med å svikte. Det nærmest boblet fra låret og ned til leggen. 2 km før mål måtte jeg stoppe. Krampa måtte tøyes. Bare fem sekunder. Så løp jeg igjen. ‘Det går. Nesten. En stopp til. Fem sekunder til.’ Jeg snudde meg og så en rød t-skjorte noen hundre meter bak meg. ‘Satan, skal dette glippe nå helt på slutten!’ Jeg visste det sto om en plass på pallen i klassen og ba til høyre makter om at krampene skulle gi seg. Og så løp jeg. Og krampa tok meg ikke. Var jeg bønnhørt?

Endelig. Mål. Mat. Og medalje.  

På toppen av den lille plassen før innløpet mot mål skjønte jeg at dette kom til å gå. I siste svingen kjente jeg en følelse jeg aldri tidlige hadde kjent i et løp: gråten som presset på. Jeg løftet hendene og ble heiet i mål av en opplagt speaker. Nummer tre i klassen og sjettemann i mål. Denne gangen holdt det. – Lykke!

RESULTATER 2017. 

Sjusjøen klokken 08.01.