Norge På Tvers – En veldig lang løpetur sommeren 2018

Jeg har alltid drømt å dra på ekspedisjon. Å finne et slags livsprosjekt og bare gjør det. Sommer 2018 gjør jeg alvor av drømmene og krysser Norge på tvers. Med joggesko og to følgesvenner i Kim Johannsen og Janicke Bråthe skal jeg løpe 600 km på tre uker.

Av Jon Ilseng. 

20170717_143235

På vei opp mot Liomseter lurer sikkert kuene på hva vi holder på med. Ruta går her.

Det passer sjelden og dra på ekspedisjon. Har du barn og familie, har du som regel ikke tre uker å sette av til å dyrke egne interesser. Og derfor blir det gjerne ikke noe av. Hvorfor dette likevel kommer til å bli en realitet rundt 20.juli 2018, har jeg ikke noe annet godt svar på enn at dette er noe jeg virkelig vil gjøre. Og det hjelper tydeligvis litt, selv om det blir tøft og forlate familien hele sommeren neste år. Det må jeg innrømme.

20257725_10154555625972443_40596659_o

Ruta fra Trysil til Rysjedalsvika.

En rute blir til – fra Trysil til Sognefjorden
De få gangene jeg kjeder meg, ser jeg gjerne på kart. Sitter og stirrer og tenker på alle de fine stedene jeg burde vært innom. Særlig liker jeg kart over Norge. Det er så mange spennende steder i dette landet at man aldri hadde trengt og dra ut av landet. Det var nok under en av disse vakre stundene med kartet at tanken om en veldig lang joggetur begynte å rote rundt i hodet mitt. Akkurat når ordene Norge på tvers dukket opp er ikke lett å si, men siden Norge på langs er for langt, så er det kanskje en naturlig tanke? Ja, plutselig hadde det i alle fall dukket opp en plan. Og plutselig hadde jeg et over hundre siders pdf-dokument under armen som jeg så presenterte for Kim og Janicke. Nesten et halvt år etterpå er dette såpass klart at vi nå kan slå i bordet å si at dette kommer vi til å gjøre. Ja, t.o.m si at dette er noe vi gleder oss til.

20170718_124408

Nydelige løpeforhold i Hulderheimen. Akkurat her løper vi om et år.

Hva betyr egentlig Norge på tvers?
«En vanlig måte å definere bredde for uregelmessige objekter er at bredden er den lengste linjen man kan trekke som går 90 grader på lengden». Ordene over fant jeg på Fjellforum der dette tema ble diskutert. Jeg synes dette var både logisk og lurt. En rask titt på kartet viser at en slik rute må starte rett øst for Trysil og slutte ute i Sognefjorden et sted. Og når den linja gikk gjennom både Hulderheimen og Jotunheimen, så var saken klar. Og derfor løper vi fra Støa Kanal øst for Trysil til helt Rysjedalsvika ute i Sognefjorden, før vi tar båten ut til Norges vestligste punkt Utvik Fyr.

Turen går her: Trysil – Rena – Lillehammer – Hulderheimen – Jotunheimen – Utladalen Camping – Kaupanger – Leikanger – Balestrand – Høyanger – Vadheim – Rysjedalsvika – Utvik Fyr.

Nystedt

Utladalen Camping på blir vi to netter. En hviledag underveis må være lov. Foto: Kristoffer Nystedt. http://www.utla.no

Logistikk er halve jobben
Hvordan jeg skal takle å løpe 600 km på tre uker aner jeg ikke. Kanskje jeg bare kommer halvveis. Den tid den sorg. Fremover nå handler det om logistikk. For det er svært mye som må planlegges når man skal løpe så langt. Det aller meste av ruta er jo laget, men her gjenstår jo en hel haug med detaljer. Kan den stien løpes? Er det lov å løpe igjennom den tunellen? Er det sykkelsti eller må vi løpe på veien? Hvor skal man spise? Og ikke minst, hvor skal man overnatte? I tillegg kommer en logistikk i forhold til ettersending av klær og sko. Noe blir jo på asfalt og noe på sti. Da må vi bytte sko. Dessuten har ingen av oss lyst til å løpe i samme t-skjorte hele veien…

Heimen

Jotunheimen. Vi kommer løpende inn på fra høyre i bilde og følger Bygdin på sørsiden mot Eidsbugarden.

Vi trenger din hjelp
For å få alt dette til å gå i hop, er vi helt avhengig av litt hjelp. Noe har vi tenkt ut, og det blir overnatting på Liomseter og Utladalen Camping. Ellers gjenstår vanvittig mye. Og i alle disse småbygdene på Vestlandet er vi alle totalt ukjente. Vi kan jo ikke akkurat løpe med telt, så da blir det å finne rimelige overnattinger og spisesteder på veien. Det finnes nok, men vi må bare lete.

Fyr

Her avsluttes turen. Utvik fyr.

Vi trenger din hjelp! 
Hvis du eller noen du kjenner har lokalkunnskap der ruta går, så må du gjerne ta kontakt. Skal man få til det umulige må man tørre å ta imot hjelp der man kan finne den. Hører du: Hjælp!

Med hånda på nøttene – 38 km halvveis rundt Hornindal

Denne teksten kunne handlet om et meget godt gjennomført arrangement. Og den burde handlet om fantastisk inspirerende idrettsutøvere som løp 75 km i krevende terreng. Isteden handler det om en mann som nøyde seg med 38 km og stoppet for å spise nøtter underveis. Og som drømte om lette joggesko og flat asfalt. 

Mannen i tåka

Et av de få flate partiene under løpet. Da blir man glad.

Av Jon Ilseng.
Foto fra løpet: Hornindal Rundt.

Jeg står på to glatte steiner og speider utover. Tåka ligger tett 30-40 meter under meg, og stien snirkler seg avgårde før den blir borte i tåka like der nede. En foss bulder og jeg tenker at der kan jeg fylle vann. Jeg fisker en pose nøtter opp av sekken. Det er dette vi kalte «komablanding» i miltæret: Sjokolade, rosiner og peanøtter. Jeg er ikke i koma, men jeg står nå her da, og fyller munnen med denne blandingen, mens jeg stirrer tom utover i det store hvite intet. I neste sekund forstår jeg hvor dumt det er, og spise nøtter.  Den tørre munnen min klarer ikke å tygge over de minst like tørre nøttene og jeg blir stående der opp i fjellsiden og drøvtygge uten riktig å komme noen vei. Ja litt som løpingen. Oppe i skråningen hører jeg noen lyder. To løpere kommer byksende nedover. – Er alt bra, spør damen blant dem. Jeg mener å si ja, men de kvalte lydene fra munnen min kunne like gjerne betydd det motsatte. De skjønnar jeg er i live og glir forbi. Massen i munnen begynner å gi etter. Jeg svelger og igjen kommer en løper byksende forbi. Også en til. Før jeg kommer meg av gårde har 5-6 løpere passert. Minst. Det slår meg hvor rart de ser på meg. Er det noe galt i å ta en pause også akkurat her? For dere tar pauser dere også, ikke sant?

Nøtter

Jeg er glad i nøtter, men det er en meget dårlig løsning på et fjelløp. For å få de i seg må du stoppe opp, og det her du virkelig ikke tid til dersom du skal raskt i mål.

Jeg fisker frem litt hvitt pulver fra sekken. Tre små poser er surret inn i hverandre på en måte som virket smart kvelden før. Nå er jeg i det minste klar for å fylle sportsdrikk, når jeg engang finner fossen der nede. Jeg tenker jeg er smart, men det slår meg at jeg kanskje bør begynne å løpe igjen. Pausen avsluttes ved å skli videre nedover den glatte skråningen mens det verker i lårene. Jeg tenker plutselig på de nye fine skoene mine som ligger hjemme. Adidas Boston Boost som er så nye at det ikke engang er pakket ut av esken. Jeg drømmer videre om en flat, tørr gate med asfalt der jeg er alene med sekundvisere og noen drag med intervaller. Ahh – så bekymringsløst det hele virker.

Dama i tåka.

Et fredfullt øyeblikk et sted på en eller annen fjellknaus rundt Hornindal. Jeg lar tankene flyte og  drømmer om intervaller på flat asfalt.

Vi er nede på en flate nå. Det er ikke mange av de så jeg burde kunne vite hvor det var. Men who cares! I tåka ser alt likt ut. Jeg ser en bekk og føler jeg må fylle vann igjen, men blir distrahert av at stien er merket begge veier i et kryss.  Jeg roper til han foran og han vinker meg videre. To damer sitter midt i stien med en stor hund. De peker også nedover og sier noe uforståelig på en lokal dialekt. Det bærer nedover og mot oss kommer noen av de som løp forbi meg mens jeg tok nøttepausen. Jeg kommer plutselig på at dette var varslet – noen steder går løypa frem og tilbake samme sted.  Det går opp for meg hvor kostbar pausen min har vært. For mens man føler seg helt ensom på fjellet ser man nå hvor tett det egentlig er. Det 5-10 minuttene jeg har kaster bort på ulike pauser blir nesten umulig å ta igjen. Det ser jeg nå. Så dum jeg er.

Edward

En av mange jeg lot meg imponerer over denne dagen. Edvard Rauø Vasdal er baneløper og hadde forvillet seg opp i høyden. Er du god nok kan du tydeligvis gjøre hva du vil. 4.plass på 75km. Vi løp litt sammen i starten, men jeg måtte dessverre roe tempo opp mot andre fjelltopp.

Opp i krysset hos damene med hunden merker jeg plutselig at sålen min er ferd med å falle ut av skoen. Det virker som om det kommer løpere fra alle kanter der jeg sitter å presser sålen ned i skoen. Alle spør om retningen og plutselig går det opp for damene at de sitter i veien, så de reiser seg og går. Hunden bjeffer og jeg får igjen øye på bekken. Jeg krabber ned og tar frem posen med det hvite pulvere. Det slår meg at åpningen på vannflasken er veldig liten, og mye mindre enn jeg tenkte dagen før. Jeg ser så på den den lille plastballen i hånden min og innser at det hvite pulvere har en lang vei for å komme ned i flasken. Jeg river et hull i plasten og selv om det er vindstille fylles luften med hvitt pulver. Jeg prøver å helle det ned gjennom åpningen, men halvparten bommer og det som treffer den lille åpningen faller knapt nok ned i flasken. Etter noen få minutters kamp er posen tom og en liten klump har funnet veien dit den skal. Fornøyd putter jeg flasken ned i det sildrende vannet, men når jeg drar den opp er den knapt nok halvfull. Det slår meg plutselig at hvis jeg senker flasken ned i vannet igjen så er det jo like stor sjans for at pulvere med sportsdrikk flyter opp som at vannet renner ned. Jeg drar flasken raskt gjennom vannet. Først en gang så en gang til. Litt mer vann. Så en gang til. Enda mer. Og så en siste gang. Yes! Men nå da? Var det ikke løpe jeg hadde kommet hit for å gjøre?

19885710_10154520487702443_1743473003_o

Ny sekk for anledningen med to 0,5 liters flasker i front. Det viste seg å være meget vanskelig å helle pulver inn i den lille åpningen. Dette burde jeg teste på forhånd.

Til tross for at løypa er utrolig godt merket, tar jeg meg i å løpe flere meter til side for der stien egentlig går. Og samme kan det være. Steinene er sikker ikke noe glatter her, og myrene er minst like våte der. Alt som betyr noe er retningen jeg løper. Og at jeg nærmer meg mål.

19885729_10154520516537443_1331230916_o

Adidas Boston Boost. Men blytung bein drømte jeg om disse nye, lette skoene. Så nye at de ikke er tatt ut av eksen engang.

Et sted der nede ser jeg en grusvei. Jeg kjenner jeg blir glad. Riktig varm og hjertet. Samtidig ser jeg på klokka og det er kun 3 km igjen. Er det virkelig grus hele veien til mål? Ja, så sannelig! Jeg gir gass og passerer to bergensere. De løp forbi meg ned bakken på sien, men nå er jeg derimot på et slags favorittunderlag og dundrer nedover. Når jeg er ca 10 meter unna kan jeg ikke lenger late som jeg ikke kjenner det – en stor grusstein har lagt seg i skoen rett foran stortåa. Hver gang jeg lander blir tåa most mot denne forræderiske lille steinen som ligger i skoen. Jeg må stoppe! Med sparking og risting flytter jeg den lille verkebyllen til et annet sted av skoen. Igjen kan jeg løpe. Fort! Og i det samme grusen blir til asfalt tar jeg dem igjen. Jeg sier takk for følge og stormer avgårde nedover den harde, fine og faste asfalten.

Truls

Et annet nytt bekjentskap var Truls Grøstad som jeg også løp litt sammen med i starten. 6.plass på 75 km. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne holde følge med de beste på 75 km, siden jeg bare skulle løpe 38km Det klarte jeg ikke i mer en to timer.

Jeg er på annen topp. Vi er et sted midt i løpet. Nå slapper jeg av, her jeg står på en stien høyt opp på et fjell og tisser ut i luften. Det er ro rundt meg og jeg ser ingenting i tåka. Jeg hører heller ingenting annet enn en svak summing av strålen som treffer steinrøysa litt lengre ned i dalen. Hvor ofte har jeg denne roen i løpe av dagen? På grusen. Og på asfalten. Og ved mål. Og kanskje i en liten passasje i et sted som minnet om Østmarka.

Hvis dette var en film hadde rulleteksten dukke opp akkurat her, mens jeg står og tisser inn i tåka. Det er her jeg finner den roen man må finne om man skal kunne løpe ekstreme fjelløp som Hornindal Rundt. Man må klare å synke inn i løpet. Gjøre valgene enkle og gode, ikke grave i sekken hver halvtime. Ikke føle at du må fylle vann hver gang du løper forbi en bekk. Ikke grue deg til du skal åpne posen med sportsdrikkpulver. Ikke ha konstant dårlig samvittighet for at du ikke har spist nok. Og i alle fall ikke ta fem minutter pause for å spise nøtter midt i løpet!

En lang dag går mot slutten og jeg sitter i idrettshalllen i Grodås sentrum. Det nærmer seg innspurten på det virkelige løpet. Det som er 75 km langt. Tre kids sitter foran oss. Det viser seg at han ene har løpt halv distansen, akkurat som jeg. 2. plass. Wow. – Men hvor mye spiste du, vil jeg vite. – Jeg hadde vel med meg tre New Energi, svarte guttungen. Også fyllte jeg vann en gang og fikk en cola av en kompis. Men hva med nøtter da, gutt? Når tok du en lang pause for å spise nøtter da? Hallo, har du ikke hørt om komablanding, eller?

Det siste sier jeg ikke. Og det er ikke engang sikkert at jeg tenker det. Det er ikke viktig. Det som er viktig er at jeg skjønner hvor sinnsykt mye jeg har å jobbe med dersom jeg god Hornindal Rundt løper skal bli. Så får vi se. Nå drømmer jeg bare om å slappe av og finne roen i et 10km felt som dundrer bekymringsløst avgårde på flat asfalt og med strengt tidsskjema under armen.

Vi har alle våre lyster.

Gjengen.

Et løp som Hornindal Rundt er mye mer enn selve løpet. Her er reisefølge mitt foran huset der vi bodde. Greit når man har en kollega som har et praktfullt hus i Oppstryn. Askild Larsen i midten kom seg akkurat under 12 timer på 75km. Hanne kom på 5.plass sammenlagt av jentene på 38km. Oda stilte opp som fotograf for arrangøren. FOR en gjeng.

 

 

Drømmen om 42 sekunder – hvordan sette pers på 10 km.

Noen drømmer om 42 km. Jeg drømmer om 42 sekunder. Her kan du lese om hvordan jeg skal senke persen min med 42 sekunder, til under 34 minutter på 10 km.

Av Jon Ilseng.

«Jeg lurer på hva slags løper jeg skal bli når jeg blir voksen» pleier jeg å si når jeg skal være artig. Når jeg skal være litt mer seriøs svarer jeg at jeg er en halvmaratonløper. I høst blir svaret på det samme spørsmålet at jeg løper 10 km gateløp på asfalt.

På 10km har jeg prestert jevnt og ganske bra i flere år. Det siste halvannet året har jeg derimot stagnert på rundt 34.45. Mine fire siste løp er 34.45, 34.45, 34.44 og 34.42. Det er derfor en voksen oppgave å skulle løpe persen sin ned med 42 sekunder. Hørte jeg noen si hårete mål? Ja, sleng gjerne på ord som virkelighetsfjern, naiv, eller helt fjern. Jeg er ikke uenig. La oss likevel ta en tur igjennom denne teksten for å se om det likevel finnes håp.

Goal

Å løpe 42 sekunder raskere på 10km går i praksis ut på å løpe 4 sekunder raskere per km. Jeg må altså øke hastigheten min fra 3.28 til 3.24 per km.

Sett deg konkrete mål
Jeg liker å gå vitenskapelig til verks når jeg setter meg et mål. Eller, jeg følger i alle fall en slags oppskrift. Først gjelder det selvsagt å finne ut hva jeg skal gjøre. 10 km på sub 34 er konkret og fint. Det neste spørsmålet er hvor / når. Jeg hører ofte at folk har planer om å gjøre noe, men de at det hverken vet hvor eller når. «En gang på høsten», holder ikke i min bok. Tidspunktet er en veldig viktig faktor i forhold til planen du skal legge inn mot løpet. Er du f.eks invitert i bryllup dagen før så vil det muligens påvirke prestasjonen. Noe av det første jeg gjør er derfor å melde meg på løpet, deretter rydder jeg plass i kalenderen slik at det passer. Og da er jeg klar for å begynne på selve jobben.

Hvis du vet hva, hvor og når så øker sjansene dine for å nå målet. 

Neste omfattende tema er hvordan.

Min mål for høsten:
Drammen 10km 3. september. Rundt pers 34.45.
10 for Grete 16. september. Pers. Under 34.42.
Nøklevann Rundt 14. oktober. 9.7 km grus. 35.30 her = 33.15 på Hytteplan.
Hytteplan 10 km 21. oktober. 33.59.

Hytteplan

Her skal målet nås! Bildet er fra Hytteplan 2016 da jeg satte pers på 34.45. 21.oktober skal det gå 45 sekunder raskere. Bilde: Arrangøren.

Hva hindrer meg i å nå målene?
Det finnes en del floskler om at man ikke skal se på problemer, men løsninger. Jeg velger å kalle dette for hindringer, altså verken problemer eller løsninger. Problemer er et negativt ladet ord, så det dropper vi. Løsninger, tja, det blir litt for enkelt når man snakker om løping. Det er ingen ting som «løser seg» i en prosess der man prøve å nå et mål. Jeg liker derfor hindringer bedre.  Et hinder er noe man må passere, og som det krever litt innsats for å komme over eller rundt. Det passer fint overens med løping der det er mange hindere på veien. Hvis man tenker at alle hindringer man passerer gjør en bedre, så begynner dette å bli ganske motiverende. Da går det kanskje an å tenke at summen av hindringene under kan få meg til å nå målet mitt? Neppe vitenskap dette her, men en fin rasjonell tanke som kan motivere. Det gjelder å finne noen å tro på.

  1. Ikke god nok kondis til å løpe raskere enn 3.30 på flatmark over tid.
  2. Er ikke fysisk sterk nok i beina.
  3. For lite struktur i treningen.
  4. Er ikke mentalt sterk nok.
  5. Drikker for mye alkohol.
  6. Veier for mye.
  7. For defensiv på løpsdagen.

Under skal jeg problematisere disse hindringene og se hva hver enkelt av disse kan gi meg. Vi begynner med det beste som finnes: intervaller.

Kondis og intervaller
I tillegg til vanlig mengdetrening er intervaller det viktigste man gjør som løper. På vinteren trener jeg etter 80/20 prinsippet der jeg løper 20% som intervaller og resten rolig. For å nærme meg sub 34 på 10 km må jeg kunne ha bedre terskelfart enn jeg har nå.  Dette er for orden skyld den farten jeg kan løpe i uten at jeg produserer mer melkesyre enn kroppen klarer å kvitte seg med. Her er det pulsen som er avgjørende, og på en dårlig dag kan det tenkes at tempo senkes for å holde samme puls. Terskelpulsen min er ca. 163 og hvis jeg løper 1000 meteres intervaller på ca 3.40 per minutt så holder jeg meg rundt der. I toppform kan jeg løpe på 3.36 på terskel. I oktober bør terskelfarten ligge på 3.32-3.34. Selve løpet skal foregå i 3.24 min per km som er godt over terskel. Det er likevel dette som er målestokken for å komme i riktig form: Trene rundt terskel, slik at den grensen sakte, men sikkert, flyttes.

Øker jeg kapasiteten min så øker også sjansen min for å nå målet. 

Planen min fremover er å legge om om til tre intervalløkter i uka. Jeg kommer til å dele disse i tre: korte (2-400 meter), medium (800-1000 meter) og lange (over 1000 meter).  Jeg trenger å trene litt på tempo og det er grunnen til at jeg legger inn korte intervaller i høyt tempo. Disse kommer også til å løpes med riktig puls, men fordi de er såpass korte så kan jeg løpe de med «overfart», altså fart som er høyere enn det jeg egentlig trenger. Det gir god trening.  Hvis jeg legger til at de resterende 70% løpes ganske rolig, 5.15 tempo, så har jeg egentlig oppsummert alt som har med løping og gjøre. Resten er styrke og omkringliggende faktorer. La oss ta styrke først.

adidas-adizero-adios-3

Siden du sikkert lurer. Jeg løper intervaller og konkurranser med disse. Adidas Adizero Adios 3. Det blir et par Adidas Adizero Boston 5 utover høsten også. Til raske turer. Til mengde kjører jeg alltid godt dempa sko.

Styrke gjør meg raskere og mindre skadeutsatt
Treningsprogramme mitt for styrketreningen er ikke klart ennå. Jeg kommer til å poste det her om kort tid. Jeg har kjørt veldig lite ren styrke tidligere. Fokus på spent, styrke i kjernemuskulatur og styrke i beina er jeg helt sikker på at vil gi meg en fordel fremover. 10 km i sub 34 er såpass raskt at bedre spenst og trøkk i beina helt sikkert vil være et gode å ta med seg inn mot mål.  Med litt flaks har jeg også nok styrke i armene til å løfte de over hodet når jeg kommer i mål på 33.59.

Blir jeg sterkere så øker sjansene min for å nå målet. 

Få struktur i treningen, så er halve jobben gjort
Skal du få treningen til å funke over tid, så må det lages en plan. Og den planen må følges. Med full jobb, hytte på fjellet, venner som ikke løper, kone samt to barn vet jeg hvor mye som kreves for å få kabalen til å gå opp. Det er derfor helt avgjørende at man følger planen, og at man ikke kaster inn andre gjøremål som ødelegger. En tur på byen som ikke er planlagt er dessverre helt uaktuelt i denne perioden. Andre trenger ikke være like strenge, men i perioden like før løpet bør man være det. Alle synes at noen økter er kjedelige. For meg er det styrke som er drepen. Dette må derfor struktureres og disse må jeg aldri skulke unna. Å få til dette over en lang periode kreve god mental balanse og det bringer oss over på neste punkt.

God struktur i forhold til trening er helt avgjørende for å nå målet. 

topp liste

Som motivasjon bruker jeg årstatistikken til Kondis. I fjor hadde jeg 14. beste tiden i min klasse. I år ligger jeg på 5.plass, men må nok under 34.30 for å holde unna utover høsten. Løper jeg på 33 er topp 5 realistisk. Jeg er veldig opptatt av disse listene og skyter derfor inn at jeg i skrivende stund leder halvmaratonstatistikken med 1.16.10.

Mental styrke
Det mentale deler jeg i to kategorier. Det som har med trening å gjøre og det som har med selve løpet å gjøre. Begge er like viktige, men har forskjellig funksjoner og ligger for meg lagret forskjellige steder i kroppen og i hodet.  I forhold til trening så henger det mye sammen med forrige punktet om god struktur. Blir du grinete når du må droppe en fotballkamp på tv for å gjøre unna ukas siste lille tilsynelatende uviktige økt? Eller gidder du ikke løpe den planlagte turen til jobben hvis det er dårlig vær? Her må man være bevisst og ha gått igjennom hva som venter. I forhold til konkurranse så er det mer primært. Jeg hadde en periode da jeg jobbet med Thomas Stordalen med det mentale. Han har en annen type råskap enn meg og der hadde jeg mye å lære. Hver gang jeg nærmer meg mål så tenker jeg på en økt med han der vi snakket om det å aldri gi opp! Dette vet jeg at jeg skal tenke på når jeg nærmer meg mål. Jeg har i tillegg en opplevelse fra en 10 km der jeg ikke føler jeg ga alt på slutten. Det resulterte i at jeg ikke satte pers, men kun tangerte. Jeg klarte altså ikke å presse ut det ene sekundet som manglet for å sette pers. Hva hvis det hadde stått om livet, hadde jeg da klart det? Jeg tror det! I alle løp etter dette har jeg hentet motivasjon fra den svakheten jeg viste der. Jeg prøver alt jeg kan og ikke la det skje igjen uansett hvor vondt det gjør.

Er jeg sterkere i hodet så øker sjansene mine for å nå målet. 

Øl

Noe av det vanskeligste fremover blir å overbevise meg selv om at dette er så viktig at jeg må avstå fra en kald øl i ny og ned.  Artig fun-fact: Dette bryggeriet drives av en som er i samme familie som hun på bildet under.

Mindre alkohol
Hvor mye negativ effekt man får av å drikke alkohol er jeg ikke den rette til å svare på. I alle fall ikke på det rent fysiske. Det er sikkert en rekke forskerrapporter man kan lese. Noe negativ effekt er det derimot ikke tvil om at det har. Det som også er sikkert er at alkohol fører med seg en del andre negative bi effekter. Dårlig søvn, dårlig døgnrytme, mer usunn mat er bare noen av de mulige sideeffektene man kan oppnå. Mange som driver trening på rundt mitt nivå er med på en del offer for å bli så god som man ønsker. Når det kommer til alkohol blir det derimot verre. Dette er et offer de færreste er villig til å gjøre – meg selv iberegnet. Jeg elsker å ta meg to glass vin eller et par gode øl.  Siden jeg har bestemt meg for å gjøre det jeg kan for å nå målet mitt, så må det bli uten alkohol. Selv om det smerter litt bare å skrive denne setningen. F.o.m 8. juli skal jeg ikke drikke igjen før etter 16. oktober.  Au.

Jo mindre jeg drikker jo bedre er det i forhold til å nå målet mitt. 

BMI

Vekten min ligger i dag mellom 73 og 74. Går jeg ned til 71 så er jeg fremdeles innenfor normalvekt. Jeg har sjekket dette mange steder og her er det Grete Roedes nettsider som går god for prosjektet mitt.

Jeg veier for mye
Det finnes en del kalkulatorer som kan anslå hvor mye fortere du ville løpt dersom du veide mindre. Disse er selvsagt ikke til å stole på. Likevel er det en kjent sak at vekt er meget viktig i forhold til konkurranseløping. Å gå ned tre – fire kg for meg vil være helt avgjørende for å nå målet. I følge oversikten under ser du at dette egentlig er alt jeg trenger å gjøre. Litt triste på et vis, men en helt sentral del av denne prosessen. På 72 kg vil jeg ha en BMI på 22,2, noe som bokstavelig talt er innenfor de grensene som er sunne. Også på 71 kg er jeg innafor.

Jo nærmere 71 kg jeg er 21. oktober, jo større sjanse har jeg for å nå målet. 

Vekt 2

Det er synd å si det, men vekt er en meget viktig faktor dersom du ønsker å bli best mulig til å løpe. For meg vil tre kg bety omtrent alt.

Dyrke målet
Dette punktet kunne kanskje kommet først, for dette er jeg veldig opptatt av. Målet skal bli en del av den hverdagen jeg lever. Jeg printer derfor ut skjema, laminerer det og legger det ved siden av sengen, rett ved siden av bilde av ungene.  Det får meg til å minnes målet så ofte at det blir en naturlig del av den prosessen jeg befinner meg i. Jeg poster dessuten alltid målet i mine personlige sosiale medier. I år har jeg også skrevet denne blogg-posten som har gjort at jeg har fått enda mer tro på at dette er mulig. For det er det selvsagt. Dette bør jeg kunne klare. Og som med mye annet her i verden – det hjelper å prate litt om det.

En stor tro på målet er avgjørende for å nå målet. 

God gameplan på løpsdagen 
Liten vits i å legge ned alt arbeidet over hvis ikke gameplanen på selve dagen fungerer. De fleste åpner for hardt og faller sammen utover løpet, selv om de vet at det er lurere å løpe litt roligere i starten. Jeg velger den smarte varianten og går rolig ut for så å øke etterhvert. Under Hytteplan i fjor var jeg derimot litt for defensiv i starten. Det kostet meg pers. Jeg må derfor bli litt tøffere og det er noe jeg må øve på i Drammen og under 10 for Grete i Oslo. Jeg skal likevel fremdels holde fast ved min vante taktikk, som går på å være råest mot slutten.

Min plan er som regel å gå litt rolig ut å ta igjen det tapte etterhvert. I forhold til gameplanen meget god tid og det er ingen vits i å lage en plan på løpet før det nærmer seg og du vet litt mer om hvilken form du er i. Elsker denne fasen der man sitter å studerer løypa, liste over påmeldte og begynner å se for seg nøyaktig hva som skal skje. Jeg lager også noen mentale pitstopp på veien med ulike tanker jeg skal plukke opp. Du kommer til å tenke på noe underveis. Jeg liker å ha en viss kontroll over hva disse tankene skal være, i alle fall under deler av løpet.

En god gameplan gjør at jeg klarer målet. 

Gi meg tilbakemelding.
Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger. Skriv gjerne hva du mener, eller still meg et spørsmål i kommentarfeltet under. Svar skal du få. Kanskje dette var inspirerende for deg, eller kanskje du synes det var bare vås? Let me know.

Også blir jeg meget glad hvis du deler denne bloggen med andre. Så takk for det!

Jon Ilseng.

Nordmarka Halvmaraton 2017 – en strålende dag der jeg fikk smake min egen medisin.

 – Du løper som en maskin! Ja, jeg vet det, svarer jeg selvsikkert. 20 minutter senere har jeg blitt grusa av en annen minst like velfungerende maskin som hadde ligget rolig i ryggen min hele løpet. Snakk om å få smake sin egen medisin!

Av Jon Ilseng.

Sola henger høyt over nordre del av Nordmarka. Damtjern ligger der stille og forlokkende og i det fjerne hører vi barn som plasker i vannet. Men vi er ikke her for å bade. Vi skal løpe fort på grus og svette som griser. Det skal bli så herlig.

Tidlig 2

Etter et par km har jeg tatt en slags kommando, mens teten ligger et stykke foran.  Hvis noen lurer på hvorfor Ronny Losoa ikke ligger lengre frem, så skyldes det at han tok dette som en terskeløkt der han kjørte på mot slutten. Andre her åpnet nok litt i raskeste laget. Foto: Nordmarka Halvmaraton.

Det er åttende gang Hytteplan inviterer til dette intime og velsmurte arrangementet bedre kjent om Nordmarka halvmaraton. Jeg har kun vært med en gang, så jeg skal ikke si mer om utviklingen enn at forrige gang jeg var her, i 2012, var det kun ETT toalett. Nå var det minst fem. Så da var den saken løst. Og hvis du synes det er rart at logistikken rundt toaletter får oppmerksomhet såpass tidlig i denne saken så har du sikkert ikke deltatt på alt for mange løp.

MEN la oss gå over til et mer sexy tema: nemlig løypa. 21 km på grus i kupert terreng i idylliske omgivelser. Whats not to like, sier nå jeg. Min målsetning for dagen var å løpe rundt 1.20 og med det hadde jeg et håp om å vinne klassen M45. Taktikken min er jo alltid lik og går i korte trekk ut på å løpe så jevnt som mulig. Kanskje burde jeg holde denne taktikken for meg selv for når jeg snudde meg i tredje svingen hadde jeg 10-12 mann hengende på meg. Halllo! Det nytter ikke å starte kjapt hvis dere vil løpe jevnt. Det er jo selve poenget. Derfor gikk det som det ofte gjør: Sakte, men sikkert falt den ene etter den andre av. Og selv om det fremdeles var 5-6 stykker med ved vending, så var det ganske snart bare to av oss igjen, unge Olav Johannes Hovland og jeg.

20170624_143636

Olav Johannes Hovland 1:21:23, Jon Ilseng 1:21:32 og Espen Waage Skjeflo 1:21:12

Det er etter 15-16 km at ordvekslingen i ingressen finner sted. På dette tidspunkt har jeg selvsagt kartlagt hvem jeg har å gjøre med, og som vanlig føler jeg at jeg har kontroll. Hans pers på 1.19.45 er pent, men dette er en distanse jeg burde kontrollere. Det er tungt i motbakkene nå, og selv om jeg ganske riktig løper jevnt som en maskin så er det varmt og tungt, og går litt tregere enn jeg håpet. Og etterhvert som vi nærmer oss mål blir det klart at jeg ikke har krefter nok til å hamle opp med ungdommen. Jeg blir slått, og det av en som her vært enda mer taktisk klok enn meg. Det er bare å gratulere.

Poenget med hele denne historien er ikke at noen dro fra meg de siste 500 meterne og slo meg. Poenget er at Olav Johannes Hovland lå bak meg i 20.5 km – og så slo meg. Dett er taktikk på sit beste og det liker jeg. Som en klegg hang han på meg og når jeg brukte litt lengre tid enn han på drikkestasjonene så ventet han pokker meg slik at jeg kunne komme foran og drar. Det er ikke ulovlig å være litt taktisk i et løp, i min bok er slikt helt strålende, rett og slett! Beskjeden som han var prøvde han seg i målområdet med en slags unnskyldning på at han dro fra meg på slutten, men den slags går jeg ikke med på. Det er for moro skyld dette her, men det er konkurranse. Det er faktisk det som gjør det gøy. At det står noe på spill. At det handler om å komme først i mål.

Sent

Jeg innser at slaget er tapt en km før mål. I dag manglet den siste litt spruten i beina. Foto: Nordmarka Halvmaraton.

Selv om beina knapt bar meg inn til mål og tiden ble beskjedne 1.21.32 (og jeg i tillegg fikk smake min egen medisin) var det bare å strekke armene i været ved målgang. 13.plass sammenlagt og klasseseier med 10 minutters margin lar seg uansett høre. Og så lenge det blir en løpsopplevelse å skrive hjem om så er jeg alltid fornøyd. Samløpet med andre sitter alltid spesielt godt i. Så visst også denne gangen.

Klassevinnere gutter

Klassevinnere for herrene. En ære å stå sammen med denne gjengen. Anders Soovik 1:20:20, Japhet Kipchirchri 1:07:52, Senay Fissehatsion 1:08:33, Jon Ilseng 1:21:32, Lee Grantham 1:13:30 og Vidar Ellefsen 1:30:25

Minglingen etter løpet er et annet kapittel når historien om et løp skal skrives. Det minner mest om et nachspiel. Folk vaier slitne rundt i målområdet uten helt å vite om de skal ta bussen hjem, drikke litt mer, spise en pølse fra grillen eller vente på premieutdelingen. Mens jeg vekslet mellom å befinne meg i disse ulike kategoriene brukte jeg tiden på å ta bilder og prate med kjente og delvis ukjente.

trio jenter

Nordmarkas tre sprekeste damer: Åse Klinkenberg 1:31:26, Elin Hagavold 1:30:32 og Marthe Katrine Myhre 1:25:06. Sistenevnte med seier i årets løp.

Spreke damer

Nina Wavik Ytterstad 1:32:33 og Dorte Foss 1:36:57 vant begge sin klasse. Det er de to med startnummer.

Arne og Frode

Alltid masse hyggelig folk å treffe. Arne Bent Bjørge 1:40:08 og Frode Monsen 1:37:37 to gode eksponenter for akkurat det.

Kondis kollega

Min «Kondis-kollega» Caroline Olson. Bladet Kondis følger oss begge frem mot Oslo Maraton der jeg løper 10 km og hun kliner til med full distanse. Mer om det i både bladet og på bloggen.

Nordmarka halvmaraton bytter navn til Krokskogen Maraton neste år. Blir spennende å følge utviklingen til dette flotte løpet.

Les mer på Kondis.no her. 

Resultater. 

20170624_162121

Avsluttet dagen med et obligatorisk bad i Damtjern. Linslusen er turist fra Berlin.

20170624_191727

Sushi og en god øl fortjener man etter et løp.

EN DISTANSE TIL BESVÆR – OG PLUTSELIG UVENTET GLEDE – BIRKEN 2017

Jeg har slitt så mye med maraton at jeg egentlig hadde gitt opp distansen. Likevel meldte jeg meg på Birken Fjellmaraton, nærmest i mangel av noe bedre å gjøre. Det viste seg å være et lykketreff.

Av Jon Ilseng
Alle foto: Sportograf.com

Maratondistansen på Birken har bare blitt arrangert en gang tidligere. Løypa går for å være en fin og variert tur med kombinasjon av sti, fjell og grus. Min påmelding skyldtes langt på vei at jeg, av grunner jeg ikke riktig klarer å huske, er påmeldt det fryktinngytende løpet Hornindal Rundt i starten av juli. Riktignok bare halve distansen, men en langkjøring med nummer på brystet føltes som en riktig ting å gjøre. Og det var det så visst.

sportograf-99264372

Starten går fra Sjusjøen klokken 08.00, i tåke og lett regn. Alle ser ut til å tenke på sitt.

Målsetningen før løpet var beskjeden nok: Å gjennomføre et løp der jeg holder helt inn.  De som kjenner meg vet likevel at sånne målsetninger delvis er en bløff. Jeg hadde selvsagt sjekket både resultatlisten fra året før og årets deltagerliste. Sistnevnte sa meg ikke mye, men resultatene fra året før tydet på at pallen i klassen var mulig på en god dag. Og slike gode dager har jeg heldigvis ganske mange av – selv om ingen av dem så langt har kommet på maraton.

Når man sitter foran PC-en og melder seg på et fjell-løp er det gjerne med en drøm om å oppleve storslått natur. Man ser på et vakkert bilde arrangøren har lagt ut der sola skinner og løperne smiler mot kamera. Kanskje tenker man på fuglen som kvitrer og en utsikt så langt øyet kan se. Men etterhvert som dette løpet nærmet seg ble det mer og mer klart at vi kunne se langt etter både solskinn og utsikt. Værmeldingene gikk fra å være elendige til å være regelrett grusomme. Det skulle lave ned i bøtter og spann. Spørsmålet ble derfor hvor ille det kom til å bli.

Klokken 08.00 lørdag morgen står jeg sammen med drøyt 250 halvnervøse løpere på Sjusjøen. Været er etter forholdene meget bra. Det renger faktisk ikke og personlig tenker jeg ikke så mye på den gjørma vi skal igjennom. Den eneste tanken jeg har i hodet i starten av slike løp er å finne riktig tempo. Her skal jeg nemlig holde helt inn. Løypa kan jeg gjøre lite med, og jeg har uansett ikke klart å forestille meg hvor ille det kom til å bli.

Startskuddet går og røyken fra startpistolen blir borte i tåka. Fire løpere bykser av sted og etter noen minutter er de borte. Jeg finner en fin rygg og en plass i et felt på 6-7 mann. Her ligger vi og prater mens vi bytter på å dra. Jeg har ikke dårlig tid og skravler i vei. Delvis fordi jeg liker å prate og delvis fordi jeg liker å vite hvem jeg løper med. I tur og orden noterer jeg meg bak øret hver enkelt sin personlige bestetid og hvilke forhåpninger de har. Dette lover bra. Her er jeg helt klart raskeste mann i feltet. Den dårlige nyheten er at alle utenom en løper i klassen min; den utvidede aldersklassen 40-50. Her må jeg bruke hue like mye som beina. Og ikke minst holde helt inn. For en gang skyld på maraton.

sportograf-99286240

Av feltet på 7-8 mann synes bare fire. Minst to ligger foran. Og langt foran der igjen, en gruppa på ytterlige fire mann. 

Nedoverbakker er min svakhet når det skal løpes i natur. Derfor blir jeg fort liggende bak etter nedoverbakkene. En av løperne merket nok tidlig min svakhet, for ned fra løypas høyest punkt rykket han fra. Sikkert en lur taktikk hvis du er i kjempeform og kan holde forspranget. Ikke like lurt hvis du blir løpt inn. Etter noen kilometer trodde jeg han hadde stukket, for det var uaktuelt å følge, men etter ytterligere noen kilometer så jeg plutselig en sort silhuett mot den hvite tåka. I denne perioden lå jeg først i feltet og jeg merket at vi tok innpå noen meter hver eneste gang han dukket opp foran oss. På drikkestasjonen ved 20 km var forspranget hans spist opp og det var siste gang jeg så noe til han. Folk må løpe som de vil, men her har vi en som solgte seg for billig. I en konkurranse som denne sier man bare takk. Og i dette tilfelle: takk og farvel.

sportograf-99305168

Det hjelper på humøret og vinke til en og annen fotograf. Selv om det kanskje ikke ser sånn ut akkurat her.

Når jeg skriver denne teksten en ukes tid etter løpet, tenker jeg ikke så mye på gjørma og alt vannet vi måtte forsere. Litt pussig egentlig, for det tenkte jeg mye på rett etter løpet. Nå fremstår de utfordringene vi måtte igjennom bare som en naturlig del av opplevelsen. Men det er klart, når du står med gjørme til kneet midt i en maraton, så er det nettopp gjørme du tenker på. På samme måte som du legger merke til vannet som fosser mot deg når du løper opp en sti som like gjerne kunne ha vært en bekk. En kan si at jeg, som var på jakt etter en tøff gjennomkjøring, fikk mer enn jeg kunne drømme om.

I min delvis kronologiske gjennomgang av løpet har jeg nå kommet til matstasjonen på 31 km.  Her stakk en av løperne av. Knut Kongshaug hadde tydeligvis lyst på en plass på pallen. Jeg kastet glasset med sportsdrikk og hev meg etter. ‘Nå begynner det’, tenkte jeg. Etter en liten stund tok jeg han igjen og vi hadde en fin luke til resten av feltet. Selv om beina nå begynte å bli kjørt, var følelsen veldig god. Min kollega Knut virket sliten og jeg følte meg sikker på at dette er en konkurrent jeg skulle klare å slå. Knut derimot ville det annerledes og viste seg å være en seig djevel av en nordmøring. Sakte, men sikkert gled han fra meg. Og sånn lå han kilometer etter kilometer, femti, seksti, sytti meter foran meg. Beina begynte å kjennes skjøre og kramproblemene var like om hjørnet. ‘MÅ holde inn. Bare må.’ Knut lot jeg bare løpe. Alt handlet om å holde inn. Så, plutselig, i en sving nederst i bakken så jeg Knut stå og holde seg på knærne i noen sekunder, før han la på sprang igjen. Kramper der også kanskje?

sportograf-99291101

35 km. Jeg ligger på 6. plass, og 3 plass i klassen. Holder stilen, men beina begynner å få nok.  Bak meg lurer en herre i rødt.

Et par kilometer igjen var beina i ferd med å svikte. Det nærmest boblet fra låret og ned til leggen. 2 km før mål måtte jeg stoppe. Krampa måtte tøyes. Bare fem sekunder. Så løp jeg igjen. ‘Det går. Nesten. En stopp til. Fem sekunder til.’ Jeg snudde meg og så en rød t-skjorte noen hundre meter bak meg. ‘Satan, skal dette glippe nå helt på slutten!’ Jeg visste det sto om en plass på pallen i klassen og ba til høyre makter om at krampene skulle gi seg. Og så løp jeg. Og krampa tok meg ikke. Var jeg bønnhørt?

sportograf-99266706.jpg

Endelig. Mål. Mat. Og medalje.  

På toppen av den lille plassen før innløpet mot mål skjønte jeg at dette kom til å gå. I siste svingen kjente jeg en følelse jeg aldri tidlige hadde kjent i et løp: gråten som presset på. Jeg løftet hendene og ble heiet i mål av en opplagt speaker. Nummer tre i klassen og sjettemann i mål. Denne gangen holdt det. – Lykke!

RESULTATER 2017.